Under trusselen om utslettelse

Skrevet av Bent Natvig, leder av den norske Pugwash-komiteen og rådsmedlem i ICAN Norge, Helge Hagelund, tidligere styremedlem i Nei til atomvåpen, og Kirsten Osen, rådsmedlem i Norske leger mot atomvåpen og medlem av Pugwash.

Norge må gi sin tilslutning til FN-avtalen som forbyr atomvåpen – om dette er «i strid med NATO-medlemskapet» aldri så mye.

I juli 2017 stemte 122 land for en FN-avtale som forbyr atomvåpen. Avtalen trer i kraft som en del av folkeretten når den er ratifisert av 50 land. Hittil har 67 signert og 19 ratifisert avtalen. Enhver støtte gir momentum for avskaffelse av atomvåpen, men Norges regjering har sagt fra at den ikke støtter avtalen fordi det angivelig ville være i strid med NATO-medlemskapet.

Les hele kronikken i Vårt land.

Ny rapport om Norge og atomvåpenforbudet

Ny rapport viser at norsk tilslutning til FN-konvensjonen som forbyr atomvåpen ikke er et juridisk spørsmål, men et politisk.

26. september, på den internasjonale dagen for avskaffelse av atomvåpen, ble rapporten «The Treaty on the Prohibition of Nuclear Weapons and its implications for Norway» lansert. Rapporten er skrevet av forskerne Gro Nystuen, Kjølv Egeland og Torbjørn Graff Hugo fra Folkerettsinstituttet, på oppdrag fra Norske leger mot atomvåpen.

Les hele rapporten her.

Atomvåpenforbudet og ikke-førstebruk

PM etter møte i Den norske Pugwashkomité den 17. januar 2018.

FN avholdt i tiden 15. juni til 7. juli 2017 en konferanse “under the rules of procedure of the General Assembly (..) to negotiate a legally binding instrument to prohibit nuclear weapons, leading to their total elimination”.

Denne konferansen, hvor atomvåpenlandene og deres allierte, unntatt NATO-landet Nederland, nektet å delta, vedtok den 7. juli 2017 et forbud mot atomvåpen (“Treaty on Prohibition of Nuclear Weapons”) etter en avstemning hvor 122 land stemte for, ett land, Nederland, stemte mot, og ett land, Singapore, avsto. Forbudet trer i kraft når det er ratifisert av 50 stater.

Forbuds-traktaten kommer opp på FNs High Level Conference on Nuclear Disarmament i New York i mai 2018 hvor man har håp om at også noen NATO-land vil delta.

Pugwash er positiv til forbudet
Den positive holdningen fremgår tydelig av Jayantha Dhanapalas Presidential Address i Astana august 2017: “I congratulate the International Campaign Against Nuclear Weapons (ICAN) and allied NGOs for their relentless campaign as well as the 122 nation states who moved the General Assembly resolution last year and saw it through every step of its implementation. Pugwash conducted an event on the margins of the conference. Ambassador Sergio Duarte followed the conference right through its duration making a plenary statement on behalf of Pugwash. At the conclusion of the conference Pugwash issued a statement welcoming the treaty.

Norge vil ikke være med
Regjering har hele tiden vært tydelig på at den ikke vil slutte seg til forbudet mot atomvåpen. SV fremmet den 10. oktober 2017 et representantforslag 23 S (2017-2018), som ber regjeringen legge frem en sak for Stortinget om signering og ratifikasjon. Utenriks- og forsvarskomiteen leverte 19. desember 2017 sin innstilling, men saken har ennå ikke vært oppe til votering i Stortinget. I innstillingen går Høyre og FrP mot en utredning, mens de øvrige partiene er for.

Når spørsmålet om Norges holdning til et atomvåpenforbud kommer opp i Stortinget, kan vi vente hardkjør fra regjeringspartiene Høyre og FrP, som vil fremme de samme motargumenter som statssekretær Audun Halvorsen i UD satte fram i Dagsavisen fredag 15. desember 2017, og som også fremkommer i innstillingen, der NATO-medlemskapet står sentralt.

I korthet er Halvorsens argumenter som følger:

1. Forbudstraktaten vil ikke fjerne ett eneste kjernefysisk stridshode fordi ingen av landene som har kjernevåpen vil slutte seg til.

2. Regjeringen jobber for nedrustning gjennom balanserte, gjensidige, irreversible og verifiserbare reduksjoner av kjernevåpen (..) og på lang sikt et bindende rettslig rammeverk.

3. Så lenge land utenfor NATO har kjernevåpen, vil alliansen opprettholde sin kjernefysiske avskrekking, og en ensidig fjerning av kjernevåpnene vil være i strid med NATOs forsvarsplaner og strategiske konsept.

Motargumenter
Det kan reises alvorlige innvendinger mot alle tre punkter på Halvorsens liste.

Til punkt 1 om effekten av FNs atomvåpenforbud må det bemerkes at det faktum at alle dagens atomvåpenstater nekter å støtte forbudet, ikke gjør det nytteløst. Dette fordi det gjør det klart at kjernevåpen er masseødeleggelsesvåpen med folkerettsstridige virkninger som medfører uhyggelige menneskelige lidelser og aldri mer må tas i bruk. Forbudet har tilslutning fra et stort flertall av verdens atomvåpenfrie stater og ble kjempet frem av International Campaign for Abolition of Nuclear Weapons (ICAN), som mottok Nobel’s fredspris i 2017 for innsatsen.

Når atomvåpenforbudet blir en del av folkeretten, vil atomvåpenstatene og deres allierte få et etisk problem. De mister moralsk styrke når det gjelder å få andre stater til å følge internasjonal rett, og de taper ytterligere tillit til sine erklæringer om at de jobber for kjernefysisk nedrustning innenfor rammen av Ikke-spredningsavtalen som gjennom tilsynsprosessen er blitt tydelig på at det er plikt for alle til full avskaffelse av atomvåpen.

FN-traktaten og Nobelprisen til ICAN har gjort dette allment kjent.
Det kan gi grunnlag for en verdensomspennende opinion mot atomvåpen av betydning i en kritisk tid hvor faren for atomkrig kan være like stor som i de verste periodene under den kalde krigen, slik det illustreres ved at Doomsday Clock 25. januar 2018 ble flyttet frem til 2 minutter før midnatt. Så nære på har det ikke vært siden 1953.

I norsk opinion blir det argumentert for at Norge skal slutte seg til FNs forbudstraktat på samme måte som landet sluttet seg til avtalene om forbud mot kjemiske våpen, biologiske våpen, antipersonellminer og klasevåpen. Men vi må nok regne med at det kan bli vanskelig å få dette synet godtatt av representanter for regjeringspartiene fra Høyre og FrP.

Punkt 2 bruker som argument mot FNs forbudstraktat at nedrustningen må følges opp av et rettslig bindende rammeverk slik det er formulert i Stortingsforliket 2016. Men som det fremgår av resolusjon L6 i FNs førstekomite 2017 om FNs forbudstraktat, er det her ikke spørsmål om et enten eller. I pkt. 6 fremheves det at forbudet under nedrustningsprosessen må suppleres med praktiske og rettslige tiltak. Det endelige rettslig bindende rammeverket vil måtte bli en kompleks avtale (en konvensjon) som er nødvendig for å sikre den farlige sluttfasen og en verden uten atomvåpen. Forbudstraktaten er derimot en relativt kortfattet avtale som er nødvendig for å få nedrustningen i gang og sikre partene mens nedrustningen foregår. Det er dessuten før og ikke etter at atomvåpnene er avskaffet at det virkelig er behov for forpliktende garantier for at atomvåpen ikke tas i bruk.

Det er uklart hvordan regjeringen har tenkt å jobbe for nedrustning uten at partene respekterer et forbud mot bruk av atomvåpen og hvordan den kan ha noe håp om resultater i en tid hvor det ikke er noen forhandlinger om kjernefysisk nedrustning, men hvor de vestlige atommaktene og Russland moderniserer sine arsenaler og de asiatiske maktene utvider sine. For en kort og fascinerende oversikt over utviklingen av atomvåpen over tid, les mer her.

Norge skal ha ros for utviklingen av prosedyrer for verifikasjon av atomnedrustning (les mer her). Verifikasjon er vesentlig for nedrustning, men ikke nok alene.

Punkt 3 om NATO handler ikke om Norges medlemskap (som noen representanter for regjeringspartiene nok vil prøve å dreie debatten over til), men om NATO’s forsvarsplaner og strategiske konsept.

Konseptet er stadig gjenstand for justering og oppdatering, men det har hele tiden kunnet sammenfattes i én kort setning som sier at alliansens kjernevåpen skal avskrekke aggresjon av enhver art.

Dette betyr at alliansens kjernevåpen ikke bare skal avskrekke et kjernefysisk angrep (slik mange tror), men at de også skal kunne tas i bruk mot en fiende som ikke har brukt kjernefysiske våpen, og med dette utløse den kjernefysiske krigen som ikke kan vinnes, men vil bli en katastrofe for alle parter.

NATOs strategiske konsept bygger stadig på trusselen om første-bruk av atomvåpen. Men en slik trussel kan være farlig i seg selv: “å utløse en atomkrig ved første-bruk er selvmord, og å true med det er enten galskap eller bløff” (sitat fra den amerikanske admiralen John Marshall Lee, veteran fra kampene i Stillehavet under andre verdenskrig). Risikoen for utilsiktet bruk av våpen i høy beredskap vil også alltid være tilstede. Derfor kan det med god grunn hevdes at et strategisk konsept som bygger på en slik trussel, er modent for utskiftning.

NATO-land uten atomvåpen som ikke ser på kjernevåpen som stabiliserende, kunne kanskje ha håp om en omlegging av NATOs kjernefysiske konsept til en ikke-førstebruks-strategi hvor alliansens kjernevåpen ikke skal brukes til annet enn å avskrekke andre fra å bruke kjernevåpen.

Merk at en slik omlegging ikke bare har vært ønsket av en «radikal venstreside» i Europa, men også av folk som satt med et tungt «kjernefysisk ansvar» under den kalde krigen. Etter at Robert McNamara gikk av som forsvarsminister i USA, agiterte han med stor styrke for ikke-førstebruk, og etter avgang som øverstkommanderende for de amerikanske strategiske atomstyrker gikk general George Lee Butler ut med et opprop som krevde fortgang i arbeidet for kjernefysisk nedrustning, blant annet med vekt på å få bort doktrinen om første-bruk.

Hva kan vi lære av kampen mot kjemiske våpen?
I kampen for kjernevåpenforbudet er det ofte vist til den vellykkete kampen for de verdensomspennende forbudene mot antipersonellminer og kjemiske våpen. Selv om det med rette kan hevdes at kjernefysiske våpen av flere grunner er av en annen klasse enn disse våpnene, kan vi likevel høste nyttig erfaring fra kampen mot disse to folkerettsstridige våpentypene.

Dette gjelder kanskje aller mest kampen mot kjemiske våpen, hvor Pugwash har spilt en viktig rolle i sin 60-årige historie. Men kampen mot kjemiske våpen har lengre historie enn dette. Allerede i 1925 vedtok Folkeforbundet (dvs. Nasjonenes Forbund i Geneve, som var en forløper for FN) et internasjonalt forbud mot all bruk av kjemiske våpen. Dette var et forbud mot “bruk”, men ikke mot besittelse, av kjemiske våpen. Datidens stormakter som hadde brukt giftgass mot hverandre under første verdenskrig, forpliktet seg til aldri mer å ta kjemiske stridsmidler i bruk som våpen i krig, men de beholdt sine kjemiske våpen og forbeholdt seg retten til å svare med dem om andre skulle bryte avtalen.

Folkeforbundets protokoll fra 1925 gikk altså ikke så langt som den nye FN-traktaten som krever at alle lagre av kjernefysiske våpen fjernes. Den var likevel av stor betydning ved å slå fast at kjemiske våpen var folkerettsstridige stridsmidler som kunne forgifte og drepe soldater i felt, men ikke egnet seg til å avgjøre en militær konflikt med seier til den ene eller den andre i en krig hvor begge parter hadde kjemiske våpen. Kjemiske våpen ble aldri brukt i andre verdenskrig (selv om forbudet noen ganger ble brutt, som av Mussolini i krigen mot Etiopia i tredveårene).

Under andre verdenskrig fikk man de nye kjernefysiske våpnene som kombinerte en voldsom ødeleggelsesevne med uhyggelige menneskelige lidelser, inkludert senvirkninger av radioaktiv stråling. De seirende maktene skaffet seg snart slike våpen og har senere fått følge av andre.

Folkeforbundets protokoll fra 1925 fungerte i virkeligheten som en ikke-førstebrukstraktat helt til alle kjemiske våpen ble fjernet på slutten av forrige århundre etter at konvensjonen mot kjemiske våpen ble vedtatt i 1993. Vi kan nå ha håp om at noe lignende kan være mulig for forbudet mot kjernefysiske våpen — altså at denne traktaten kan fungere som et forbud mot førstebruk av kjernefysiske våpen og dermed bane veien for forhandlinger om fullstendig kjernefysisk avrustning, ettersom det er allment erkjent at “a nuclear war cannot be won, and must not be fought” (som det ble sagt av Ronald Reagan og Michail Gorbachov på slutten av den kalde krigen).

Veien videre
Målet måtte være at forbudet trer i kraft og at nedrustningsforhandlingene kommer i gang. Men hvis atomvåpenstatene i utgangspunktet nekter å forhandle, kunne de kanskje være villige til å avgi forpliktende erklæringer om å avstå fra første-bruk, ledsaget av transparens- og verifikasjonstiltak, og (hver for seg og i egen interesse) stanse den farlige og kostnadskrevende kjernefysiske opprustningen, og ta fatt på forhandlinger om gjensidige reduksjoner av kjernevåpen med håp om å nå fram til det endelige mål, som er en verden helt fri for kjernefysiske våpen.

Det kan i dag være grunn til å håpe og tro at det er mulig å nå frem til en verden der ingen kan eller vil ta atomvåpen i bruk. Pugwash mener veien til dette målet er den som er utpekt av ICAN og den nye FN-traktaten med forbud mot kjernefysiske våpen. Etter det vi forstår, vil dette være i samsvar med Nobelkomiteens synspunkter, slik de ble fremstilt av komiteens leder Berit Reiss-Andersen ved annonseringen av årets Nobelpris.

Hva er Pugwash?

Under den andre verdenskrig ble vitenskap og teknologi viktige virkemidler i krigføringen. Nye typer skip, fly, raketter, motorer og våpen ble utviklet av dyktige forskere og produsert i et tempo verden aldri hadde sett. Forskerne ble dermed deltakere i krigføringen, både på alliert side og på nazistenes.

Nazistenes herjinger i Europa hadde skapt en flyktningestrøm av fremragende forskere til Storbritannia og USA. Blant dem var både eldre vitenskapsfolk, som Albert Einstein og Niels Bohr, og yngre, ambisiøse og samfunnsengasjerte forskere. En av de unge var den jødiske atomfysikerern Joseph Rotblat, som reiste fra Polen til Storbritannia på 1930-tallet for å studere. Som atomfysiker innså han tidlig mulighetene for å utvikle et nytt våpen med enestående ødeleggelsesevne. Samtidig forstod han at den tyske krigsmaskinen også hadde oppdaget denne muligheten. Derfor var det om å gjøre for de allierte å utvikle nye typer våpen som kunne avskrekke nazistene.

Joseph Rotblat, som var med på å utvikle atombomben i det såkalte Manhattanprosjektet, fant ut at han i sin streben etter å avskrekke nazistene, også hadde konstruert en trussel mot menneskeheten. I desember 1944 forlot han derfor Los Alomos og Manhattanprosjektet. Han mente at det ikke var riktig å konstruere denne typen våpen når tyskerne selv ikke hadde utviklet dem. Han mente også at våpnene som ble utviklet ikke hadde til hensikt å utrydde det nazistiske regimet, men å angripe Sovjetunionen etter at krigen ville ta slutt. Rotblat fryktet at atombombene, stikk i strid med intensjonene, ikke ville bli et avskrekkingsvåpen, men et militært våpen. General Leslie R. Groves, som ledet Manhattanprosjektet, skal i en samtale med Rotblat det siste krigsåret ha bekreftet at prosjektets oppgave var å skape våpen for etterkrigstiden og kampen mot Sovjetunionen. Dette var en medvirkende årsak til Rotblats beslutning om å forlate prosjektet.

Pugwash etableres
Etter krigen engasjerte Joseph Rotblat seg i kampen mot atomvåpen, og ble visepresident i Atomic Scientists Association. Han savnet imidlertid kontakt med vitenskapsfolk på den andre siden av jernteppet, og mente at slik kontakt ville være viktig for å få fremme forslag om hvordan de nye våpnene kunne kontrolleres. I de første årene etter den kalde krigen var det imidlertid svært vanskelig å opprette kontakt. Så lenge Stalin levde ble sovjetiske vitenskapsfolk nøye overvåket, noe som gjorde kontakt med Vesten vanskelig. Den eneste deltakeren på de første Pugwashkonferansene fra noe østblokkland var den kjente polske fysikeren Leopold Infeldt.

Rotblat fikk imidlertid kontakt med en av Storbritannias ledende kulturpersonligheter, filosofen, matematikeren, skribenten og adelsmannen Bertrand Russell. I en tale til House of Lords allerede i november 1945 forutså Russell muligheten for å utvikle hydrogenbomben, og understreket at den menneskelige sivilisasjon var i fare. Han foreslo at den beste måten å få i gang arbeidet for internasjonal kontroll over de nye våpnene på, var å innkalle til en konferanse hvor vitenskapsfolk fra øst of vest kunne møtes.

Bertrand Russell gjentok oppfordringen i 1954 i en tekst hvor han slo fast vitenskapens ansvar i atomalderen, og inviterte vitenskapsfolk fra øst of vest til å møtes. Teksten ble sendt til Albert Einstein, som skrev under på oppfordringen to dager før sin død. Etter dette fikk teksten navnet Russell-Einsteinmanifestet. Manifestet ble offentliggjort 9. juli 1955, undertegnet av elleve fremtredende vitenskapsmenn. Bare to av dem hadde ennå ikke fått en Nobelpris. Den ene av dem var Joseph Rotblat, som mange år senere skulle få Nobels fredspris for sin kamp mot atomvåpen.

Joseph Rotblat var den siste gjenlevende av de elleve som stod bak det første Pugwashoppropet, Russel-Einsteinmanifestet. Han ble født i 1908 og døde i 2005. Han var aktiv til det siste, og blir regnet som en meget sentral person i Pugwash sin historie etter å ha vært både generalsekretær og president for konferansen i en årrekke. Han var dr. emeritus ved St. bartholomews hospital, University of London. St. Bartolomews var åstedet for de første møtene i Pugwash.

Den første Pugwashkonferansen ble arrangert i landsbyen Pugwash på øya Nova Scotia i Canada i 1957, hvor industrimagnaten Cyrus Easton stilte sitt landsted til disposisjon. Organisasjonen fikk altå sitt navn etter stedet der den første konferansen ble holdt.

På tross av pengestøtte fra ulike vitenskapelige organisasjoner har Pugwash vært en fattig organisasjon. En grunn til dette er at all form for statlig eller privat støtte fra hold som kunne oppfattes som politisk, har blitt avvist. Man ønsket ikke at Pugwash skulle få bindinger som i verste fall kunne gi Pugwash politiske føringer. Derfor har det aldri blitt etablert et stort internasjonalt sekretariat. I dag finnes det imidlertid fire internasjonale kontorer, i London, Roma, Geneve og Washington, D.C. I mange år drev Rotblat sekretariatet på egen hånd, fra 1963 med hjelp av en sekretær ved St. Bartholomews. Frem til 1968 var Pugwashs adresse 8, Asmara Road – Rotblats hjem i London. Dette er paradoksalt når man tenker på at Pugwashkonfernasene hadde samlet sentrale folk som M. Born, H. A. Kissinger, R. McNamara, A. Sakharov og P. Noel-Baker, for å nevne noen.

Russell-Einsteinmanifestet

[…] There lies before us, if we choose, continual progress in happiness, knowledge, and wisdom. Shall we, instead, choose death, because we cannot forget our quarrels? We appeal, as human beings to human beings: remember your humanity and forget the rest. If you do so, the way lies open to a new Paradise; if you cannot, there lies before you the risk of universal death.

På denne måten avsluttes Russell-Einsteinmanifestet, grunnlaget for Pugwashkonferansene om vitenskap og ansvar. Utgangspunktet for Pugwash var erkjennelsen blant flere av verdens ledende vitenskapsfolk at noe var fundamentalt galt i forholdet mellom vitenskapen og samfunnet. Vitenskapen, som hadde som formål å øke menneskers velferd, innsikt i verden og i seg selv, hadde skapt våpen som kunne utslette menneskeheten. Moderne vitenskap hadde også dannet et grunnlag for samfunnsformer som i seg selv skapte store problemer gjennom overforbruk og forurensning.

Ideen bak etableringen av Pugwash er at det hviler et spesielt ansvar på forskere for å finne løsninger på problemene som helt eller delvis er skapt gjennom vitenskapelig utvikling. Gjennom utdanningen har vitenskapsfolk fått større muligheter enn andre til å finne løsninger, på to måter: For det første ved å utnytte kompetansen de har til å løse innfløkte problemer knyttet til eget fagfelt. For det andre fordi medlemsskap i det vitenskapelige samfunn gir tilknytning til normer for hva som representerer gode løsninger. Disse normene er uvahengige av livssyn og politisk ideologi. Forslag til løsninger bedømmes ut fra deres innhold, holdbarhet og relevans – prinsipper som gjelder for all forskningsvirksomhet.

Forskerne som dannet Pugwash hadde tro på at de ved å utnytte vitenskapens tilnærmingsmåte og forskeres ressurser, kunne skape en møteplass på tvers av politiske konflikter.

Arbeidsmåter
Konferansene er i kjernen av den virksomheten som Pugwash driver. Fra å være små samlinger på rundt tyve forskere, har konferansen økt til å romme flere hundre deltakere. Sammensetningen av deltakerne har også endret seg. I dag deltar omtrent like mange samfunnsvitere som naturvitere, mens det tidligere var langt flere naturvitere, og spesielt fysikere, i forhold til samfunnsvitere. Felles for konferansene er at fremstående vitenskapsfolk arbeider sammen på tvers av faggrenser. Dette skaper kreative arbeidsgrupper med muligheter for ulike vinklinger på problemene som man ønsker å løse. Deltakerne på konferansene inviteres individuelt, og representerer kun seg selv. Det holdes også mindre møter i arbeidsgrupper mellom konferansene: Arbeidsgrupper, seminarer og symposier.

På Pugwashkonferansene er plenumsmøtene åpne med full pressedekning. Arbeidsgruppene er derimot lukkede. Hensikten er at deltakerne skal kunne diskutere fritt uten å måtte bli stilt til ansvar for myndighetene i hjemlandet eller andre. Mange har uttrykt skepsis overfor lukketheten og anonymiteten som preger Pugwash. Men det er en styrke for Pugwash at forskere fra forskjellige land kan snakke fritt sammen, uten at det de sier blir gjenstand for offentlig debatt. Det er også nødvendig for den uavhengigheten Pugwash ønsker å ha i forhold til politiske føringer.

En fredspris for fremtiden

[…] for their efforts to diminish the part played by nuclear arms in international politics and, in the longer run, to eliminate such arms.

Den britiske skuespilleren og kommentatoren Sir Peter Ustinov uttalte at Nobelkomitéens avgjørelse om å gi Nobels fredspris til Joseph Rotblat og Pugwash viste en ”olympisk sans for historiske verdier”. Men komitéen hadde kanskje noe mer i tankene da den delte ut prisen i 1995. Atomvåpnene, som har vært et hovedanliggende for Pugwash i over 40 år, representerer ennå en trussel mot menneskeheten. Selv etter at USA og Russland har levd opp til nedrustningsavtalene, vil de hver ha igjen 3500 atomvåpen. I tillegg besitter Storbritannia, Frankrike, Kina, India og Pakistan atomvåpen, og det antas at også Nord-Korea og Israel har slike våpen. Flere andre land prøver å skaffe kjernefysiske våpen.

Men Pugwash sin berettigelse ligger ikke bare i spørsmål knyttet til atomvåpen. Like viktig er arbeidet for å bevisstgjøre forskerne sitt ansvar som samfunnsborgere. Dette handler om vitenskapens forhold til samfunnet, og om hvordan vitenskapen bør la seg bruke av samfunnsinteressene.